Risbonden som ble en legende

puchades2

Opprinnelig skrevet av Hans Kristian Lange

Jeg setter meg ned ved skrivebordet en sen mai-kveld i 2013. Det er kveldssol gjennom vinduet, mens solgløtt sakte gir plass til månens stemningsettende skinn. Mot slutten av lang og krevende dag er det noe som har plaget meg siden morgenen. Valencianismen har har samlet seg i sorg over å ha mistet en av sine aller største gjennom tidene. Og her sitter jeg, leder for en av klubbens største utenlandske supporterklubber, og vet nesten ingenting annet enn at navnet Antonio Puchades står med gullskrift i klubbens historie. Hvem er egentlig denne mannen hvis bortgang fortrenger alle spekulasjoner om spiller ut og inn, Valverdes fremtid og Fundacións prosjekt? Jeg skammer meg litt over å ikke vite svaret og bestemmer meg for å finne det ut.

Antonio Puchades så dagens lys 4. juni i 1925 i den valencianske byen Sueca. Av andalusisk opprinnelse har byen vokst ut av en av de arabiske “souk”ene eller markedene som var kjernen i det mauriske Spania. Dedikert til og dominert av risproduksjon er byen, som ligger 34 kilometer fra Valencia by, Paellaens hovedstad. Blant annet arrangerer man hvert år (siden 1961) verdensmesterskap i Paella-laging.
Det var i dette samfunnet Puchades vokste opp levde i før han kom til CD Mestalla som 19-åring, og det var tilbake hit til familiens jord og til dyrking av ris han dro da karrièren var over 14 år senere etter 355 kamper for klubben i sitt hjerte. Puchades beskrives som “blond som øl og med en tilstedeværelse som en filmstjerne” og man skal kanskje ikke se bort ifra at han levde opp til sin mors etternavn; Casanova.
puchades1Men Puchades var mer enn det. Fra han var veldig ung arbeidet han på familiens rismarker og måtte i hemmelighet snike seg på fotballtrening: “Vi var 4 brødre som alle arbeidet og alle var fotballinteresserte. Vi ødela alltid skoene, noe far var vred på. For å komme meg på fotballtrening brukte jeg å si jeg skulle jobbe på marka. I stedet spilte jeg fotball på marka”. Det er også sagt at han fikk fotballklærne slengt til seg fra vinduet av søsteren for at foreldrene ikke skulle oppdage at han spilte. Oppveksten som arbeidsgutt gjenspeilet seg i Puchades’ spillestil; hardt arbeidende og sterk. “Jeg løp mye og slik bidro jeg til laget. Hver kamp ble jeg tre kilo lettere, men det gjorde ingenting for jeg la de fort på meg igjen før neste kamp”.Forutsetningen for spill var fotballsko, og med arbeid på andres marked lyktes han å spare opp nok til sine første sko; “De var helt vanlige fotballsko. Man trengte ikke noe annet den gangen”. Aller først spilte han for det lokale laget Sueca hvor han hadde en god gjeng rundt seg, inkludert hans meget fotballinteresserte lærer som lot guttene spille i noen av timene. Kallenavnet “tonico” illustrerer godt hvordan omverdenen oppfattet Antonio; En som ga energi, som forfrisket og hjalp sine venner. Og han forandret seg ikke.Presten Angel Navarro som har skrevet biografien om Antonio Puchades sier: ” Han bruker en time på en distanse vanlige folk ville brukt 5 minutter på. Alle vil snakke med ham, og han gir alltid av seg selv. Han har den samme personligheten og karakteren som da han var ung”. Han var dog aldri veldig frempå og beskrives som “beskjeden og med god humor”. Ikke overraskende var han også en favoritt blant journalistene og minst like populær som hvilken som helst spiss.Puchades og Pasieguito

Puchades og Pasieguito

19 år gammel kom altså denne gutten med sjarmen til CD Mestalla. Valencia hadde da betalt 500 pesetas og en taxitur til Sueca for overgangen og bedt den blonde midtbanemannen starte som læregutt sammen med de andre ungguttene. Et år der var nok for Puchades til å vise sine evner for daværende trener Quinonces som sesongen etter inviterte ham opp på A-laget. Med sine sterke lunger og løpskraft fikk han sin debut i 46-47-sesongen, hvor han fikk til sammen fire kamper og mye erfaring. Selve debuten skjedde på Balaídos i Vigo. Moren hadde da gjort klar to kofferter; en med klær og en full av Paella som etter hvert ble delt med hele laget.

Før kampene var han nervøs. Så nervøs at han gjentatte ganger kastet opp og til slutt måtte han besøke en lege for å få slutt på det. Etter kampene gjemte han seg vekk med midtbanekollega Pasieguito  og røykte en svær Habano-sigar. Under kampene løp han konstant og kunne i trenerens 2-3-5-formasjon spille hvor som helst og gjøre en god jobb. Men det var som defensiv midtbane han gjorde sin karrière. Han var den originale 6-eren, datidens Albelda. Pasieguito var hans komplimentære kraft, datidens Ruben Barajá. Sammen markerte de en epoke i klubben og i spansk fotballs historie. Trener Quinonces uttalte berømt:  ”Han er lat på trening, men en syklon i kampene”. Og det var selvfølgelig kampene som betydde noe.

Puchades sammen med Bilbaos Zarra

Puchades sammen med Bilbaos Zarra

Hans – og Valencias – første serietittel kom allerede den sesongen. Selv med hans begrensede spilletid var hans tilstedeværelse viktig for laget. Det ble ikke hans siste tittel; han var også på laget som vant cupen mot hans gode venn Zarra’s Athletic i 1949, sammen med spillere som Eizaguirre og Mundo. De vant også cupen i 1954 etter en 3-0 seier mot Barcelona, berømt for bildet av keeper Quique som sitter på tverrliggeren fordi det var så lite å gjøre. Det ble som nevnt 355 kamper for Puchades over de 12 sesongene han tilbrakte i klubben. Til tross for et desperat bud fra Barcelona da Puchades var på toppen av karrieren, hadde han aldri intensjoner om å forlate klubben han elsket og hjemstedet Sueca som han dro hjem til etter treninger og kamper.

Puchades' Topolino

Puchades’ Topolino

Selv om klubben sa seg villig til å betale taxi frem og tilbake, kjøpte han i stedet en brukt Fiat Topolino (av keeper Eizaguirre) som han kjørte de mange spillerne fra Sueca (Mañó, Sendra, Solves, Ibáñez) som var i klubben frem og tilbake i. I den fikk han spesialbehandling av alt fra fans til politimenn. Daglig da han kom til plaza San Augustin i byen stanset trafikkpolitiet resten av trafikken slik at han uforstyrret skulle komme seg på trening. “Alltid til din tjeneste” brukte de å si til en meget flau Puchades som ofte ga de et par billetter til neste hjemmekamp.

 

Etter hvert som Puchades gjorde seg bemerket i Valencia og ligaen tiltrakk han seg også oppmerksomhet fra landslaget. Av de 26 kampene som ble spilt mellom 49 og 53, spilte han 23, inkludert VM i Brasil 1950. Av franske medier fikk han raskt tilnavnet “Les blondes merveilleux”  – det blonde vidunderet, og utdypet med “sterk som stål, fleksibel som nylon og myk som silke”.  Puchades ble regnet som en av Spanias viktigste bidragsytere til den historiske fjerdeplassen (som var beste plassering frem til gullet i 2010) og Puchades ble kåret til verdens beste i sin posisjon, men selv ville han ikke høre noe slikt: “Nei. Basora, Gonzalvo, Biosca, Segarra, Ramallets… Av alle husker jeg best Ignacio Eizaguirre. De var de viktige”. De to ble gode venner og holdt kontakten til det siste. Eizaguirre og fruen var årlig på besøk i Sueca.

Det spanske landslaget med Puchades i Brasil '50

Det spanske landslaget med Puchades i Brasil ’50

Eventyret tok slutt i 1958 da isjias satte en stopper for videre fotballspill. “Det hele skjedde fordi jeg en gang var på ferie med Faas Wilkes (Nederlandsk valenciaspiller) på Hawaii. Det var veldig varmt der og jeg sto opp på natten for en forfriskning. Jeg fikk plutselig en forferdelig frysning sammen med store smerter i ryggen. Den ble jeg ikke kvitt. Legene sa de kunne operere og ta bort noe bein og jeg skulle bli fin. Men jeg sa “Alto la botifarra”! ” (“ikke pokker”)

Billett til hyllesten av Puchades i Sueca

Billett til hyllesten av Puchades i Sueca

Etter fotballkarrieren trakk han seg tilbake til Sueca og fortsatte med det han hadde gjort siden han var guttunge; risåkrene. Selv om han alltid fulgte med på Valencia, ville han aldri være med i politikken rundt. I 1959 ble han hyllet for første gang etter endt karrière da alle klubbens spillere i alle aldre laget navnet hans i en oppstilling på Mestalla. I 2001 ble han hyllet i Sueca hvor han ble utropt til æresborger og fikk en vei kalt opp etter seg.

Sin siste hyllest mottar han på søndag på Mestalla da en samlet valencianisme tar farvel med risbonden som ble legende.

Leave a Reply