Reisen fra tvil til tro via Mestalla

2013-10-19 22.21.52

Joakim, Eirik, Manolo, Pål og Hans Kristian

Opprinnelig skrevet av Hans Kristian Lange

En lang dag er egentlig nær slutten når vi har lagt lange flyreiser og en påfølgende tretimers togreise fra Barcelona bak oss. Før det egentlig går opp for oss sitter vi med en trøndersk sjømann, og en selverklært IT-nerd som begge bor i byen vi alle elsker. Vi sitter ved siden av vårt Mekka og smaker igjen på den halvvarme tappeølen til Manolo. Ja nettopp, han med tromma.

Vi har avtalt å “crashe” en APV-middag (APV er organisasjonen for Valencias over 700 supporterklubber). Diskusjonen går likevel allerede om kampen dagen etter og om Ricardo Costa vil være i stand til å spille. Costa er en av heltene. En av de som har stått frem i lagets snuoperasjon de siste kampene. Sammen med Joao Pereira og det som skal bli kveldens hovedperson representerer han “klubbspillerne”, de som virkelig blør for Valenciadrakten for tiden.

2013-10-17 23.18.26

Joakim foran skjoldet med Chescandinavias emblem, gitt til klubben og laget av ham

Ikke lenge etter brytes diskusjonen av for å finne veien til APVs lokaler. Da vi ankommer er programmet allerede i gang. Nesten naturstridig har det startet på tiden og nordmennene er de siste som ankommer. Vi setter oss diskré på et bord i bakgrunnen, mens en godt voksen og velspist dame høylytt maser gjennom et foredrag om kardiovaskulære sykdommer og viktigheten av et sunt kosthold. Imens deles det ut øl, chips og baconsvor som vi velvillig inntar sammen med representantene fra de tyske og russiske peñaene, samt en gjeng nordmenn som er på språkkurs i byen. Det drøyer.

Etter en stund annonseres æresgjesten, Javi Fuego, han som har vært kanskje den som har stått mest frem hittil i sesongen. Sammen med kostholdsgneldra får han hedersplassen sammen med APV-president Blas Madrigal og Valencias leder for eksterne relasjoner Juan Cruz Sol. De får noe relativt sunn mat.

Det er klart for hilserunde for alle tilstedeværende. Madrigal har vært i overetasjen på jakt etter gaver til de internasjonale peñaene, og har fisker frem en bok som lister alle klubbens peñaer. Etter flere hand shakes med de høye herrer kommer vi til Javi. Han ser meg rett i øynene og takker for vårt engasjement. Han spør hvor mange vi er og hvordan vi ble Valenciasupportere og han signerer boken “din venn Javi”. Jeg takker ham for ordene og berømmer hans arbeid på klubbens midtbane, før jeg blir avbrutt av en APVmann som vil ha meg til å si noen ord.

Jeg sier ja, det virket som det eneste mulige svaret. Det burde kanskje vært nei, men noen tilfeldige gloser om takk og at det var flott å se så mange folk der hørtes ut til å gjøre susen. Jeg vil kanskje heller hatt noen flere ord med Javi. I stedet blir jeg tatt til side av vcfplay som er ivrige etter noen kommentarer og å avsløre at det er noen måneder siden spansken sist ble brukt. Det er likevel fantastisk at klubben og APV gjør så mye ut av at vi dukker opp.

……..

2013-10-20 15.31.49

Super fikk også med seg at det var chescandinavos in town

Mestalla. Curva Nord har gått fra å synge valencianske propagandasanger til å synge om seg selv til tonene av “Che que bo!”. Real Sociedad har akkurat satt mål nummer to bak Vicente Guaita og jeg har tatt meg selv i å tenke; “hvorfor gidder jeg?”. Kampen har ikke vært like ille som flere andre, men ineffektiviteten og mangelen på gnist er fortsatt stor. Praten går om Djukic’ taktiske disposisjoner og spillernes valg. Om at 3-5-2 er en mer spennende formasjon og konsept enn Valencias 4-2-3-1. Vi konstaterer også at halvparten av laget spiller på “feil” plass. Det føles tungt å oppleve nok et tap på nært hold. Turens høydepunkt blir ikke det. Har vi troen på Djukic fortsatt? Tja, nei, ikke egentlig er konklusjonen. Vi drømmer tilbake til dagene med Aimar, Villa og de andre. Da vi hadde stjerner som folk kjente til, som til og med en innbitt unitedsupporter med kronisk begrenset verdensbilde ville gjenkjent og kanskje attpåtil ønsket seg til Old Trafford. Vi er opptatte av hva vi hadde.

Etter en lørdagsnatt i Miguel og John Carews ånd, velger vi å bruke søndagen til å fortsette å diskutere spillere som ikke er gode nok, trenere som er tidligere midtstoppere og hvem vi ville hatt til klubben hvis den hadde penger. Vi bestemmer oss for å se monumentet over Juan Soler’s feilslåtte presidentskap. Det som økte gjelden fra rundt 130 til 570 millioner euro. Betongskjelettet som er restene av det halvbygde Nou Mestalla er et symbol på alt som er galt i klubben. Fra bakken ser det ut som en av prosjektene emiratene har satt igang og etter hvert mistet interessen for, full av støv, vannskader og bygningsmaterialer. Tom for det den skulle vært full av; mennesker.

Etter tips fra Joakim tar vi med oss handleposene inn på Ibishotellet som ble satt opp i ren fremtidsoptimisme bare meter fra det som skulle bli Europas storstue og kanskje arrangere både OL og VM i friidrett. Nå virker det øde og nesten uten gjester. Handleposene gjør likevel at vi slipper forbi resepsjonen med et kort hei. Vi tar turen opp i 23. hvor vi finner et halvferdig gymrom og et uferdig rom med åpen dør. Fra vinduet i dette naivitetens symbol endrer noe seg.

2013-10-20 17.54.19

Nou Mestalla sett ovenfra

Det hender seg nemlig at når man løfter blikket, så ser man litt annerledes på ting. Et skjelett, symbol på død og elendighet kan for eksempel i stedet oppfattes som en kontur. Konturen av noe som kan bli. Konturen av en fremtid der det står en ferdig stadion i Les Corts Valencians, der økonomiske problemer ikke lenger er hovedemnet på klubbens kontorer. Det finnes håp om man er villig til å se det.

……….

Mandag morgen har vi en avtale gjennom VCFplay og Valencias marketingavdeling. Vi skal komme til Paterna og intervjue en spiller. Vi vet enda ikke hvem, men har forsøkt å tenke ut smarte spørsmål over en øl på Plaza Doctor Collado, hvor en av de største Fallas-figurene  har brent til aske 6 måneder før i et hav av smell og valenciansk galskap, med husveggene bare få meter unna flammene.

Vi har avtalt å møtes utenfor portene på Valencias treningsfelt, en kort kjøretur fra byens sentrum. Etter en svett halvtime hvor alle taxier konspirerte i å unngå å kjøre i nærheten av to nordmenn med dårlig tid, finner vi endelig en på veien til taxiholdeplassen ved kjøpesenteret El Corte Inglés. Vi drar raskt taxisjåføren inn på fotball. Til vår skuffelse er han ikke Valenciafan.

Fotballfan er han derimot, nærmere bestemt er han fra Bilbao og reiser hver andre uke til San Mamés. Han sier Valencia kanskje er litt grått og lite spennende om dagen. De mangler stjerna. Vi sier oss enige. Praten dreier etter hvert over på Athletic og det viser seg at sjåføren har vokst opp med baskernes Gurpegi. Å gå på San Mamés er som å besøke familien sin. Og spillerne er som sønner, brødre eller fettere, sier han. Det er noe spesielt med nettopp San Mamés og fremfor alt den gamle. Han forteller at han strigråt da katedralens siste kamp fant sted i fjor. Jeg tenker at Mestalla er minst like spesiell og at jeg sannsynligvis også vil felle en tåre den dagen det er slutt for den gamle.

2013-10-21 13.57.30Plutselig er vi fremme ved treningsfeltet og to blir fire, mens Dani Parejo suser forbi i sin hvite Porsche. Vi setter oss i lobbyen og venter på instruksjoner. Plutselig labber en morgentrøtt Diego Alves forbi i tøfler på typisk brasiliansk vis mens han hilser “bon día”, mer på valenciansk enn portugisisk. Ever Banega passerer i treningsbukse, mens Michel gjør narr av unggutten Mario Arques for at han har tatt på seg et par fargesprakende sko, lenge før treningen starter; “få av deg de der, tulling”.

I en noe surrealistisk halvtime er vi en del av dagliglivet i Valencia CF. Alle spillerne sier god dag til den kuriøse samlingen av nordbaggar i sofaen. Vi innser at intervjuet finner sted etter trening. Mens vi forbereder oss på en kjedelig totimer på samme sofa, kommer vår kontakt. Han avslører at vi skal intervjue den portugisiske landslagsspissen Helder Postiga. Han slår også av en prat med vakten som like etter fører oss bort til treningsanlegget, hvor vi får se trening fra orkesterplass.

Standard Djukic-positur

Standard Djukic-positur

Intensiteten er lav til å begynne med, men øker i takt med Djukic’ rop om akselerasjon, posisjonering og spillbarhet. Av en eller annen grunn roper han alt i førsteperson presens; jeg løper, jeg akselererer, jeg beveger meg…. Man terper innlegg. Korte på første stolpe og løp inn i boksen. Vi noterer at Djukic jobber med akkurat det vi savnet mot Real Sociedad. Djukic er i begynnelsen ganske involvert, men synker etter hvert inn i sin kjente positur med en hånd støttet på den andre og hånden under haken. Assistenten Ilic tar en enda mer aktiv rolle i øvelsene. Feghouli får skjenn for at han deltar for lite. Han ser sur ut, men øker intensiteten. Pasningene går etter hvert raskt langs bakken og angrepene flyter. Hvorfor gjør de ikke dette i kamp? Det er flere pauser i løpet av økten. I en av dem ser Javi Fuego opp mot pressen, får øye på oss fra Chesandinavia og vinker gjenkjennende med et smil.

2013-10-21 11.05.47Noen av spillerne skiller seg ut i innsats. Fede Cartabia er den mest sprudlende. Han har fart i beina, beveger seg godt og diskuterer både med Djukic og medspillere underveis for å få til bedre kombinasjoner. Ricardo Costa markerer seg med to sklitaklinger i god stil selv om han sto over med skade mot Sociedad. Joao Pereira og Helder Postiga gir også alt. Også Javi da selvfølgelig. Plutselig er treningen over og vi rusler tilbake til hovedbygget sammen med Canales og Michel. Det er like før vi glemmer å bryte av ut i gangen før vi når garderoben.

 

………………..

Jeg husker selv det tok tid å bli presentabel etter en fotballtrening, men i Spania tar det visst enda lenger. Fede sniker seg først ut uten at vi våger å flytte på oss i tilfelle vår portugisiske venn dukker opp. Og det gjør han også som en av de første. Helder hilser først på alle tre før han spør om det blir et kort intervju, for han har det litt travelt (vi skjønner hvorfor litt senere). Det lover vi før vi trør i gang med et heller uforberedt intervju der vi er tvunget til å fokusere på noen få spørsmål. Det blir etter hvert god stemning og vi skulle ønske vi hadde bedre tid med den sympatiske spissen i lysegrønn bukse. Dessverre må han springe ut til kjæresten som like etter ankommer rett utenfor med bilen.

abercrombie-and-fitch-green-mountain-polo-profileEtter vi har fått summet oss etter blitzintervjuet er vi klare til å hilse på resten av gjengen når de en etter en kommer ferdig massert og dusjet forbi oss på vei ut til luksusbilene, eller taxien i Soso Feghoulis tilfelle. Vi får slått av en prat med de fleste og får et inntrykk av hvem spillerne er. Jonas for eksempel vil helst unngå oss og virker mest ivrig på å komme seg hjem, selv etter en i våre øyne morsom vits om elgen han hadde på piquet-skjorten. Elger er sikkert ikke morsomme i Brasil. Dani Parejo hadde også elg og synes det var litt morsomt. Han kom fort over på at nå måtte det være kaldt i Norge, før han trasket videre i jeans og et knall rosa belte.

Sergio Canales kommer med masse dress og sko i armene og må legge fra seg alt på bakken for å skrible autografen på blokk og drakt. Han virker ikke videre imponert over den skandinaviske penyaen men smiler når vi sier vi har mye tro på han. Bernat virker som en sær liten fyr. Litt kjip egentlig. Michel er kjapp i replikken og lurer på hvor mange vi er og utbryter imponert “jolín” når vi svarer at det varierer men at vi har vært rundt 100 en gang da Valencia møtte nordiske lag.

I tillegg til Valencias nåværende stjerner er jo klubben full av gamle helter og både en hyggelig (og like fit!) Miguel Angel Angulo og en Rufete med whiskeystemme og en noe uttynnet hockeysveis bidrar med sine navnetrekk og slår av en liten prat. Rufete liker ikke ordet legende og er ikke sikker på at han fortjener det.

Det gjør definitivt nestemann som kommer ut gjennom døren. Miroslav Djukic gliser bredt når han hører det er fans fra Norge og interesserer seg for både hvor mange vi er og hvordan vi ble Valenciasupportere. Før han går spør han om “Ximo” Björklund er medlem og vi må svare at nei, vi har forsøkt men ikke lykkes. Djuka sier han er en nær venn og vi ber ham nevne til Jocke at han får melde seg inn. Det lover han å gjøre. Han takker oss for engasjementet og forlater oss med en god følelse om at han kanskje er rett mann likevel, basert både på treningen og pratermed Helder og de andre.

………………..

Det finnes tider en fan tviler. Tider da han undrer om fotballen har blitt et pengespill uten sjel. Der alt dreier seg om dårlig økonomi og illojale spillere som virker å tjene på sin oppførsel i form av overganger til lag som Milan. Presidenter og trenere konkurrerer om å love mest og oppnå minst. Kanskje skal man gi opp hele fotballen?

Heldigvis finnes det mennesker som kan snu denne tvilen til fremtidshåp. Først og fremst gjaldt det to vi møtte denne langhelgen i Valencia. Den første er Javi Fuego. En spiller som kom til klubben før sesongen men som allerede virker å blø litt ekstra for drakta. Han kommer smilende imot oss utenfor Valencias hovedbygning. “Hola amigos!”. Selvfølgelig signerer han drakt. “Hvordan har helgen vært? Blir dere til torsdag?” Kempes og drakten kommer opp da også han spør hvorfor vi er Valenciafans. Vi berømmer han for spillet, viljen og forholdet han har fått til fansen. Han ser oss hele tiden i øynene og takker for de snille ordene. Når jeg nevner at jeg har kjøpt drakten med hans navn på men har glemt den, nøler han ikke med å si; “men da må du selvfølgelig komme tilbake, så jeg kan signere den”. Det som gjør Fuego spesiell er oppriktigheten. Ærligheten. “Ting vil ta tid, men vi skal komme dit”.

Black DanaliMed et par signaturer gjennom bilvinduene til Diego Alves og gangstamobilen til Joao Pereira er dagen på Paterna over. Inntrykkene er mange og lysten til å finne frem lærkula og Fuego-drakten er stor. Vi stikker innom sportsvarehuset Decathlon og skaffer en ball, før vi må innom leiligheten og legge fra oss signerte drakter og autografblokker. Deretter bærer det rett over veien og ned i det uttørkede elveleiet til majestetiske Turia.

Fotballbanene er i kø, men alle er innelåste bak høye gjerder. Vi går Turia på langs uten hell før vi finner ut at Eirik må ha seg en ny drakt siden han ikke kan bruke den med autografene på. Etter en rask visitt i Templo de Futbol, Valencias supporterbutikk tar vi en siste øl ved Mestalla før hjemreisen kaller. Vi er fortsatt lystne på fotball dog og planlegger å sjekke en bane som ligger i motsatt retning. Dermed legger vi i vei tilbake oppover Turia. Nesten fremme møter vi en gammel mann som jogger forbi oss der vi går i Javi Fuego- og nykjøpt Fede-drakt. Mannen, som ligner på Paco Roig, ekspresident og klovn på de siste generalforsamlingene, stopper. “Vil dere møte Valencias president? Han og Rufete har et møte i Pitxina-bygget rett her borte. Bare gå bort!” Det er ikke Roig.

2013-10-21 19.44.01Selvfølgelig vil vi møte Amadeo Salvo. Vi aner sånn halvveis hvor Pitxina er og vi setter opp farten. Ved Estadi del Turia begynner vi å undre hvor eksakt de kan være. Og har gamlingen bare sett de stå og prate? Vi labber opp til bygget som har et sett store bokstaver som staver Pitxina og speider. Vi tar en runde for å se, men finner ingen. Vi leter egentlig etter en annen vei ut da vi kommer tilbake til midten og får øye på to personer med blokker. Journalister? Vi henger utenfor inngangen i håp, men ser ingen kjente fjes.

Plutselig står han der, Amadeo. Som alltid er han ulastelig kledd og rakrygget mens han tar seg en blås. Vi nøler først litt med å gå bort, men når to eldre valenciafans går bort for å få signaturen på en drakt tenker vi at det ikke kan være verre enn at vi kan slå av en prat. Jeg introduserer meg som Hans, president i Peña Chescandinavia. Øynene til Salvo glimter litt før han sier; “Jeg så dere var på kampen på lørdag, med banner og det hele. Synd det ikke ble seier.” Han spør spørsmålene vi har fått fra Djukic og Fuego; “hvor mange er dere, hvordan ble dere valenciafans”?

Salvo gliser et lite øyeblikk når jeg forteller historien om Kempes, drakten og min far. Han ser på en fra klubben som sto ved siden av ham og blinker. “Dere vet han er tilbake i klubben nå? Kempes?” Selvfølgelig vet vi det og han smiler fornøyd, før han inviterer oss inn på møtet som viser seg å være et foredrag om unge fotballspillere der Djukic, Braulio og Mestalla-trener Nico Estevez deltar.

salvo-abreEtter foredraget stiller vi oss opp utenfor i håp om å få mer kontakt med klubben. Djukic kommer ut, smiler og vinker til oss. Mens vi venter på Salvo slår vi av en prat med vcfplays kameramann som jeg møtte første gang i Barcelona for et år siden. Vi rekker en kjapp takk for sist før hans søte kollega kommer ut og er klar til å starte en lang arbeidskveld med redigering av video. Hun vinker også når hun kjenner oss igjen fra middagen hos APV.

Senere står Salvo og snakker med representanter for de valencianske myndighetene. Journalistene og andre som vil ha et ord står i kø. Amadeo går i stedet til oss. “Likte dere diskusjonen”? Han husker at Pål skriver på en artikkel for Josimar og sier det kanskje kan være input. Vi avslutter samtalen med å ytre vår tro på fremtiden og at det er interessant å se endringene som skjer nå utenfra. “Det kommer flere endringer, mye skal skje. Men det vil ta litt tid.” Etter det fjerde håndtrykket for kvelden takker han oss for det vi gjør for klubben. “Stå på!” er beskjeden.

………………………..

Mennesker betyr mye. Riktig menneske på riktig sted betyr alt. Særlig for en klubb som har vært preget av det motsatte. Selv om reisen inneholdt et tilbakesteg i spill og poenghøst, tjente den til å gi oss tilbake fremtidstroen. Fremtidstroen ikke bare på Salvo, Djukic og Javi, men på Penya Chescandinavia og hva vi kan få til som en beskjeden fanklubb spredt utover de nordiske landene. Jeg håper disse opplevelsene vi har fått tatt del i også inspirerer dere som støtter oss og klubben. At dere vet at vi blir satt pris på og at de ønsker vi skal stå på videre.

Det er utfordrende å drive en fanklubb ved siden av jobber og familier – men dere skal vite vi forsøker å få til det beste vi kan, og har tro på det vi driver med, selv om vi kunne tenkt oss både flere medlemmer og å gi mer til dere som allerede er medlemmer.

“Det kommer flere endringer, mye skal skje. Men det vil ta litt tid.”- Amadeo Salvo

Nå ser vi fremover.

Leave a Reply