Klubbens historie

Valencia Club de Fútbol er en tradisjonsrik klubb, til tross for at den ble stiftet relativt sent i forhold til de største klubbene i Spania. Her kan du lese historien bak klubben, hvordan den ble til og om klubbens utvikling fram til i dag. Basert på fakta fra Valenciacf.es.

 

Grunnlegging og de første årene

Det var i 1919 i sentrum av Turias hovedstad, på baren Torino, man foreslo å starte en fotballklubb. Klubbens første president het Octavio Augusto Milego Díaz og ble valgt på myntkast(!). Klubben ble styrt fra et lite establissement i gaten Barcelonina. Selv om det allerede fantes flere klubber i byen, var det ingen dominerende klubb på denne tiden. Fotballen kom fra britiske sjømenn og fra fruktdyrkere som hadde reist til Storbritannia.

Den første kampen Valencia spilte var på bortebane i Castellón mot Gimnástico, et annet lag fra Valencia som vant 1-0. Valencias første hjemmebane var den nå forsvunne Agirós som ble innviet 7. desember 1919 og var hjemmebanen frem til 1923, når man for første gang brukte legendariske Mestalla som sin hjemmebane.

Litt etter litt kom flere og flere for å se fenomenet fotball på Algirós, og inngangsbillettene på 25 centimos bidro til at man nå kunne dekke kostnadene. I 20-årene eksisterte det en regionalliga, der det var høy prestisje og stor grad av rivalisering mellom de lokale lagene. I 1923 vant Valencia sin første pokal da de kunne løfte nettopp dette trofeet. Dette medførte også at man for første gang i sin historie fikk delta i den den gang prestishjetunge Copa de España. Fremgangen og resultatene til laget, viste at de hadde potensialet til å lede den valencianske fotballen. Tre-fire år etter grunnleggingen var Valencia det laget man fryktet mest i den regionale ligaen og fansen økte også i omfang.

Det var vanlig på denne tiden at fansen var delt i synet på hvem som var den beste spilleren, noe som også var tilfellet i Valencia der man delte seg i Cubellistas og Montistas etter storspillerne Arturo Montesinos “Montes” og Eduardo Cubells. Sistnevnte var sågar den første spilleren fra Valencia til å spille landskamper for Spania.

Valencias første kamp i cupen var mot Sporting de Gijón, en kamp Valencia vant 1-0 på et historisk fullsatt Algirós etter scoring av nevnte Montes. Cupeventyret ble dog kortvarig etter en katastrofal 1-6 i Gijón og videre 0-2 i Oviedo i omspillskampen (Avansementet ble avgjort ut fra poeng).

Mestalla og La Liga

Den økte interessen gjorde at ledelsen bestemte seg for å finne arealer til en ny stadion. Man fant Mestalla. Mestalla ble bygd for 316.439 pesetas og rommet da 17.000 tilskuere. Åpningskampen var selvfølgelig mot Levante U.D. og for første gang på Mestalla viste Valencia sin overlegenhet med en enkel 1-0seier. Målscorer? Montes selvfølgelig. Uken etter kom Dundee United på besøk og vant to kamper henholdsvis 0-3 og 0-1.

I begynnelsen av 20årene fantes det ikke en posisjon som trener, men før sesongen 23-24 ble Tsjekkoslovaken Anton Fivber hentet inn som Valencias første trener. Han innførte et sterkt fokus på canteraen, noe som var viktig ettersom fotballen holdt på å profesjonaliseres.

På dette tidspunktet gikk diskusjonen i Spania om man skulle starte en felles nasjonal liga for de beste lagene. Valencia hadde ett mål; å bli med i dette prosjektet. Men på bakgrunn av den nylige stiftelsen og manglende høydepunkter på CVen måtte man vente tre år før man fikk delta i Primera División. I 1928 ble den første formelle sportsdirektøren ansatt, Luis Colina, som hadde dette ansvaret helt frem til 1956. Colina er et viktig navn i Valencias historie ettersom det var han som med sine gode evner til å skaffe spillere, hjalp laget til sine første høydepunkter.

Copa España hadde seks vinnere (Athletic de Bilbao, Real Madrid, Barcelona, Real Sociedad, Real Unión de Irún y Arenas de Getxo) og disse var også garantert plass i Primera División, sammen med tre andreplasserte lag, Atlético de Madrid, Español y Europa. Dette utgjorde ni lag, og man manglet derfor ett. Man skapte derfor en turnering der lagene Valencia, Betis, Sevilla og Racing de Santander deltok. Desverre var det Racing som vant den retten og Valencia måtte ta til takke med andre nivå.

Stillingen i Segunda ble Sevilla, Iberia de Zaragoza, Deportivo Alavés, Sporting de Gijón, Valencia, Real Betis, Real Oviedo, Deportivo de La Coruña, Celta de Vigo og Racing de Madrid. Valencias første ligakamp var mot Oviedo på Mestalla med seier 4-2.

I den tredje sesongen nådde man det etterlengtede målet, opprykk til Primera. Laget, fortsatt trent av Fivber, dominerte stort i Segunda. Dette ble også starten på klubbens første store triumfæra.

Valencia Club de Fútbol er en tradisjonsrik klubb i Spania, men ble stiftet relativt sent. Her kommer første del i serien om klubbens historie

Historien om klubben med en flaggermus som symbol fortsetter. Valencia går inn i 40-tallet og begynner så smått å bygge opp noe som i 60-tallet munner ut i Europacupspill.

40-årene

I løpet av borgerkrigen forsvant en del av de spillerne som var med på opprykket, og klubben fikk, en ny, militær ledelse som satte seg fore å utslette den profesjonelle fotballen. Mestalla ble også ødelagt av massiv bombing under borgerkrigen. Klubben lå med brukket rygg.

Når Major Gímenez som var president i denne tiden overlot roret til visepresident Luis Casanova, sto klubben og Mestalla opp fra asken. En ommodellering og gjenoppbygging av stolte Mestalla ga plass til 22.000 tilskuere. Klubbens kanskje største æra fant sted under Casanova. Laget kunne heve La Liga-pokalen hele tre ganger og cuppokalen to ganger på ti sesonger.

Grunnlaget for suksessen ble lagt i at basen fra førkrigslaget besto, samtidig som man hadde la “delantera electrica” (direkte oversatt elektrisk angrep), bestående av legender som Epi, Amadeo, Mundo, Asensi og Gorostiza. I disse årene hadde man også stor nytte av det nystartede Club Deportivo Mestalla, det som nå kalles Valencia Mestalla.

Den første nasjonale tittelen var cupen i 1941 og feiringen i Valencia var enorm. Sammen med en tredjeplass i ligaen og flere landslagsspillere i troppen bidro dette til Valencias plass som en av de store i Spania. På denne tiden var det også større prestisje å vinne cupen enn ligaen.

I 41-42 ble den første ligaseieren et faktum etter en fantasisk sesong, der man satte målscoringsrekord med 85 mål på 26 kamper, hvorav toppscorer Mundo scorte 27. Sesongen etter ble en parentes, mens sesongen 43-44 brakte nok et seriegull til Mestalla. Man ledet faktisk sesongen fra begynnelse til slutt. Det tredje seriemesterskapet kom i sesongen 46-47, der ingenting var avgjort foran siste serierunde, og tre lag kjempet om tittelen, Atlethic Bilbao, Atletico Madrid og Valencia. Bilbao hadde det beste utgangspunktet, men spilte kun 3-3 mot Depor, mens Atletico tapte hjemme mot Real Madrid. Valencia vant 6-0 over Gijón og tok seriemesterskapet på målforskjell, noe man fikk beskjed om via telefon.

Mot slutten av 40-tallet led Valencia under et generasjonsskifte, men de aldrende stjernene sørget for nok en tittel da cupen ble vunnet i Barcelona.

Puchadesæraen

Begynnelsen av 50-tallet brakte på nytt et fantastisk lag fra Valencia, ledet av legenden Antonio Puchades (bildet), en lokal gutt som kom opp gjennom Mestalla. Men selv om spillet var godt og spillerne av høy klasse, ble det dårlig med titler i en periode da Di Stéfanos Real Madrid og Kubalas Barcelona dominerte premielistene.

Det som kalles Gran Mestalla ble en realitet på denne tiden, og rommet etter ombyggingen 45.000 tilskuere. Den enorme finansielle byrden dette medførte gikk ut over laget, som ved flere tilfeller ikke kunne forsterkes.

Valencia gjorde det bra både i ligaen og i cupen og spilte seg til flere høye plasseringer og også cupfinaler. I 51-52 gjorde sågar Mestalla det så bra i Segunda at man hadde retten til å rykke opp, noe som medførte stor debatt i både byen og klubben Valencia. Etter harde diskusjoner bestemte man seg likevel for at Mestalla skulle fortsette å ha den funksjonen man hadde intensjoner om ved oppstarten i 1944, nemlig å forme spillere til Valencia.

I 1954 lyktes man igjen å sikre en triumf. I finale i Copa España fikk man revansje overfor Barcelona, som man hadde tapt for i tilsvarende kamp to år før. Dette var ett av høydepunktene under trenerlegenden Quincoces. Etter denne triumfen gikk Valencia gjennom en overgangsperiode som fansen ikke var så glad for. Resten av tiåret var man tross spillere av høy klasse, aldri i nærheten av seier, verken i ligaen eller i cupen.

I 1957 var det en oversvømmelse i byen som også gikk ut over klubbens kontorer i Avenida Suecia, noe som også innledet magre sportslige år for de svarthvite. Tilbakegange førte til at daværende president Luis Casanova valgte å trekke seg etter nesten to tiår i stillingen. Under den nye presidenten Julio de Miguel ble 60-tallet innledet med suksess i europa.

Valencias første europaeventyr

De Miguels inntog i klubben ga ti nye år med suksess. En av de første høydepunktene var deltagelsen i det som vel på norsk kalles messebycupen (forløperen til dagens UEFA-cup), som da var basert på invitasjon. De Miguel lyktes også i å få signaturen til en brasilianer ved navn Waldo Machado som skulle vise seg å gi Mestalla mange gode fotballkvelder og ble en av los ches toppscorere gjennom tidene. I ligaen gikk det tråere, selv om man vant det meste på hjemmebane.

Den første europacupkampen i Valencias historie var mot de engelske gigantene Nottingham Forest i 1962. Ingen hadde trodd at bortekampen i England skulle ende med smått fantastiske 1-5. Neste lag ut var Lausanne før man møtte årets Champions League-motstander Inter i kvartfinalen. Valencia vant 2-0 hjemme og spilte uavgjort 3-3 i Milano.

I semifinalen møtte man ungarske MTK Budapest som ble knust 3-0 hjemme og 3-7 i Budapest. I finalen ventet en gammel fiende; Barcelona. I av Valencias største triumfer noensinne ble katalanerne sendt hjem med 6-2 i bagasjen foran tusener på tusener av valencianistas på tribunen på Mestalla. Valencias første europacuptittel var et faktum etter 1-1 i Barcelona.

Året etter kom man atter igjen til finalen etter å ha slått tre skotske lag (Dunfermline, Celtic og Hibernian) og Roma på vei til finalen. På motsatt banehalvdel sto nå Dinamo Zagreb. I første kamp som tok plass i daværende Jugoslavia vant Valencia 2-0 etter mål av nevnte Waldo og baskeren Urtiaga. Foran 50.000 tilskuere på Mestalla kunne man igjen løfte trofeet etter nok en 2-0-seier.

1964 brakte nok en finale etter at man hadde passert lag som Rapid Wien, Ujpest og Køln. Nok en gang ventet et spansk lag i finalen, denne gangen Zaragoza ledet av “los cinco magnínficos”. Urtiaga scoret Valencias mål i det som ble en triumf for Zaragoza etter mål av Villa (ikke i slekt med David) og Marcelino.

Etter noen års ørkenvandring ble man i 1967 igjen klar for en finale, denne gangen i Copa España. Etter å ha slått Bilbao 2-1 kunne Valencia for fjerde gang heve pokalen. Dette ga også deltagelse i cupvinnercupen, hvor man etter seire mot nordirske Crusaders og rumenske Steaua, før man gikk ut mot Valenciadødarne Bayern München, med blant annet Beckenbauer og Sepp Maier på laget. Igjen kom det noen år med pokaltørke, før 70-tallet igjen skulle bringe suksess.

Historien om klubben med en flaggermus som symbol fortsetter. Valencia går inn i 40-tallet og begynner så smått å bygge opp noe som i 60-tallet munner ut i Europacupspill.

Vi beveger oss inn i 70-tallet og legenden Alfredo di Stéfano setter sitt preg på Valencia. Men så ankommer klubbens uten tvil største profil gjennom tidene – “El Matador”, også kjent som Mario Kempes.

Alfredo di Stéfano

Det var i 1970 Di Stéfano kom til et kriserammet Valencia som trener. Han brakte med seg en cupfinale, denne gang mot Real Madrid i byen som man tidligere hadde tapt flere tilsvarende finaler, Barcelona. Så skjedde også her, og for tredje gang tapte man en finale på Montjuïc.

Di Stéfano (bildet) bygde et nytt lag, der grunnlaget ble lagt på en lignende måte som i dagens lag, med defensiv styrke. Sesongen startet dårlig for Valencia, men litt etter litt kom man seg oppover tabellen. Etter en fantastisk seier over Barcelona på Nou Camp, hadde man for alvor signalisert sine intensjoner. Foran siste serierunde ledet Valencia med henholdsvis ett og to poeng på Barcelona og Atlético Madrid. Valencia tapte den siste kampen mot Espanyol, men igjen vant man på målforskjell etter at begge de to utfordrerne spilte uavgjort. Man kom også til cupfinalen, og håpte på å kunne gjenta dobleten fra 1944. Dessverre endte det med tap 3-4 etter nok en stor finale.

Den påfølgende deltagelsen i den største europacupturneringen ble en skuffelse med et tredjerundetap mot Ujpest. I ligaen maktet man bare en andreplass, mens cupen endte med nok et finaletap, denne gang i hendene på Atlético Madrid. Igjen ble cuptap etterfulgt av relativt magre år, farget av deltagelse i den nystartede UEFA-cupen, der man røk ut for serbiske Crvena Zvezda.

President de Miguel trakk seg og hans etterfølger Casares markerte seg kun med å kjøpe områdene i Paterna der dagens treningsfelt ligger. Valencia gjorde på denne tiden sine første store utenlandske signeringer i den maliske landslagsspiler Salif Keita og østerrikeren Kurt Jara og noe senere nederlenderen Johnny Rep, som kom fra storklubben Ajax.

El Matador

Neste president ut var José Ramos Costa, som i løpet av sin periode fikk oppleve cuptriumf i 1979 og cupvinnercupseier det påfølgende året. Igjen førte en ombygging av Mestalla, denne gangen i forbindelse med VM i 1982, til trange økonomiske kår for klubben. Foranledningen til disse triumfene var ansettelsen av paraguyaneren Heriberto Herrera som trener. Med seg brakte han flere nye spillere, blant andre El Matador, Mario Kempes.

Mario Kempes (bildet) betegnes som den viktigste spilleren som noen gang har vært i Valencias stall, både på grunn av hans internasjonale karriere for det argentinske landslaget og for sitt arbeid for Valencia. Ved to anledninger ble el Matador toppscorer i Primera. Med sin unike karisma ledet han også laget til de to ovennevnte triumfene.

Samtidig som Kempes markerte seg som målscorer, gjorde forsvareren Ricardo Arias sitt til at stabiliteten i laget ble vedlikeholdt. Arias har nemlig klubbrekorden i antall kamper etter 16 år i den hvite drakten.

I 78-79-sesongen nådde Valencia finalen i cupen nok en gang etter å ha overvunnet Barcelona med 4-0 på Mestalla etter å ha ligget under 4-1 fra første kamp. Finalen tok plass på Vicente Calderón der 25.000 valencianistas veivet med La Senyera i Spanias hovedstad. Seieren ble sikret etter at to mål av Mario Kempes senket Real Madrid. Festen i byen tok helt av, men enda var det mer i vente.

Med cupseier kom deltagelsen i cupvinnercupen året etter. Lag som FC København, Rangers, Barcelona og Nantes ble feid unna på vei til finalen, der Arsenal var motstandere. 7.000 valencianistas tok turen til Heysel stadion i Brüssel. Kampen ble etter 120 målløse minutter avgjort på straffespark. Denne kunne ikke fått noen verre start, for selveste el Matador brant Valencias første straffe. Arsenals første straffe ble heldigvis også brent, før Valencia scorte fire strake. Det gjorde også Arsenal. Klubblegenden Arias satte Valencias 6. straffe enkelt i mål bak Arsenals keeper Jennings, før Rix brant Arsenals tilsvarende. Kapteinen Saura kunne dermed løfte det som regnes som Valencias viktigste internasjonale pokal.

80-tallet

80-tallet innledet som 70-tallet sluttet, med suksess i Europa. Etter seieren i Cupvinnercuppen, var man også selvfølgelig kvalifisert for den europeiske supercupen. Over to kamper sto regjerende europacupmester Nottingham Forest, Første kamp fant sted i England og endte med 2-1 til hjemmelaget. Returen endte 1-0 og Valencia ble supercupmestere på bortemål.

I serien lå man lenge godt an, men mistet underveis to av de største stjernene, Mario Kempes og Fernando Morena. Fra dette tidspunktet av begynte ting å gå dårligere for Los Ches. I 81-82 oppnådde man en femteplass. Så kom VM i Spania 1982. Klubben fikk en enorm regning når Mestalla skulle gjøres i stand i henhold til FIFAs krav. Sesongen etter var et mareritt med noen få høydepunkter i seire over Barcelona i serien og Manchester United i europacupen. Kempes returnerte også til Valencia.

Før siste kamp i 82-83-sesongen lå Valencia på nedrykksplass, og man var avhengig både av egen seier og av å få andre resultater med seg. Motstanderen i siste seriekamp var ingen andre enn gulljagende Real Madrid. Likevel vant Valencia 1-0 og reddet på mirakuløst vis plassen da de tre lagene foran tapte sine respektive kamper.

De to neste seongene var parenteser, og daværende president Ramos Costa forlot klubben som sto igjen med 2000 millioner pesetas i gjeld. Det store lyspunktet var en canterano som kom opp gjennom Mestalla; Gomez Colomer Fernando, en spiller vi skal komme tilbake til senere.

Den virkelige nedturen kom i sesongen 85-86. Et 6-0-tap mot Real Sociedad sendte treneren Valdez hodestups ut av klubben, og inn kom legenden Di Stéfano for å redde stumpene. Han lyktes ikke. Etter 55 sesonger på øverste nivå kom det tyngste øyeblikket i Valencias historie. Nedrykket til Segunda var et faktum.

Vi beveger oss inn i 70-tallet og legenden Alfredo di Stéfano setter sitt preg på Valencia. Men så ankommer klubbens uten tvil største profil gjennom tidene – “El Matador”, også kjent som Mario Kempes.

Siste del tar oss inn mot den era vi idag lever i. En era da Valencia er et av Europas og verdens fremste klubblag med flotte meritter de siste 7-8 årene.

Valencia reiser seg igjen

I sangen Amunt Valencia går det ene verset slik:

La sangre que ahora va corriendo en mis venas
tiene los colores de nuestra senyera,
late en mi pecho el sentir de esta tierra
que nunca se rinde, que nunca se entrega

Blodet som renner gjennom mine årer
har fargene til vårt Senyera (bildet)
i mitt bryst følelsen fra denne jorden
at man aldri overgir seg, aldri gir opp

Dette beskriver mange av følelsen ledelse, fans og spillere følte etter nedrykket. Folk støttet laget, ledelsen tok initativ til å gjenoppbygge klubben. Antallet medlemmer økte for første gang på mange år. Valencia vant Segunda, og oppholdet ble kortest mulig. Vi var tilbake i det gode selskap.

Fortsatt med Di Stéfano som trener greide man en 14. plass i retursesongen. Etter denne sesongen takket Di Stéfano av som Valenciatrener for godt, etter tre etapper i klubben. Den som overtok var uruguyaneren Victor Espárrago. Resultatene lot ikke vente på seg, og det nye Valencia tok en tredje- og en annenplass de to kommende sesongene, før en syvendeplass fulgte.

90-tallet

I 91-92 ble det gjort en stor økonomisk innsats for å forsterke laget. Klubblegenden Luboslav Penev var en av de som kom i denne perioden. Flere overganger ble foretatt og de største var trener Guus Hiddink (bildet), Panamas landslagsspiller Rommel Fernandez og venstrekanten Leonardo (senere Milan). Det endte med fjerdeplass og middels suksess i cupen.

Sesongen 93-94 startet meget bra med ledelse i Primera og med utslagning av Nantes med lovende spillere som Loko, Makelele, Karembeu og Pedros. Valencia hadde foran sesongen skrevet kontrakt med Predrag Mijatovic som var en av de beste spillerne for Valencia forrige tiår, men hans karriere i klubben ble skjemmet av hans skandaløse overgang.

Hiddinks karriere som Valenciatrener fikk også en brå slutt. Etter at man hadde slåt Karlsruhe 3-1 i Tyskland i første kamp endte andre kamp 0-7(!) til tyskerne. Etter tapet mistet Hiddink jobben og Presidenten Turzón trakk seg også tross økonomisk suksess etter diverse indre stridigheter. Arvtager ble Fransisco Roig. Gaizka Mendieta spilte også på denne tiden sine første kamper for de hvitsvarte. Roig markerte seg raskt med å sparke den nyansatte treneren Hector Nuñez, og erstattet ham med Guus Hiddink som hadde fått sparken fem måneder tidligere.

Roig fikk senere ansatt treneren som samme året ledet Brasil til triumf i USA-VM, Carlos Alberto Parreira, samt spillere som Zubizarreta og VMs toppscorer Oleg Salenko. Verken Parreira eller Salenko ble noen suksess og førstnevnte fikk sparken samme sesong.

Sesongen 95-96 startet igjen med ny trener, og denne gangen var Spanias nåværende landslagssjef Aragónes den utvalgte. Med støttespillere som Zubizarreta, Camarasa, Fernando og Mijatovic greide Valencia en 2.plass i La Liga. Etter sesongen gikk en av fansens favoritter Mijatovic til Real Madrid i kraft av sin utkjøpsklausul, noe ingen valencianista noen gang har tilgitt serberen.

Nye spillere ble hentet inn, blant annet Romario og Claudio Lopez (bildet). Romarios karriere i Valencia ble kortvarig etter at han iokke kom overens med Aragónes og ble sent på lån til Flamengo. Svake resultater førte til at Aragónes fulgte Romario ut dørene og Jorge Valdano ble utnevnt som den nye treneren. Nok en argentiner, Ariel Ortega ble hentet inn halvveis i sesongen 96-97. Valdano beholdt heller ikke jobben lenge, for etter tre kamper og tre tap fikk Roig nok.

Ny trener denne gang var Claudio Ranieri, som raskt fikk problemer med de tempramentsfulle søramerikanerene Romario (tilbake fra lånet) og Ortega. Sportslig uro var bakgrunnen for at Roig valgte å trekke seg som president. Visepresident Pedro Córtes tok midlertidig over. Til tross for svake resultater fikk Ranieri beholde jobben. Midtveis i sesongen valgte man å hente inn rumeneren Adrian Ilie som hadde noen spektakulære kamper i sin første tid i Valencia.

Det var i sesongen 98-99 at Valencia igjen tok steget opp blandt de absolutt største. Med fjerdeplass i ligaen vant man retten til å delta i nyetablerte Champions League, samtidig som man gikk helt til topps i Copa del Rey. Finalen endte 3-0 over Atletico Madrid, der Mendieta scorte en av sine fantastiske mål og Claudio Lopez noterte seg for de to andre. På veien hadde man også puttet 6 mål på Real Madrid (Se målene fra cupeventyret her)

Laget som løftet cuppokalen var Cañizares, Angloma, Djukic, Roche, Carboni, Mendieta, Milla, Farinós, Vlaovic, Ilie og Claudio López, mens Juanfran, Angulo og Björklund kom inn som innbyttere.

Suksess i Champions League

Likevel fortsatte ikke Ranieri som Valenciatrener, ettersom han på våren hadde bundet seg til Atletico Madrid. Erstatteren var Héctor Cúper. Cúper hadde en meget god første sesong som endte med seier i den spanske supercupen, finale i Copa del Rey og finale i Cupvinnercupen. Den største transferen var kjøpet av Kily Gonzalez, som skulle vise seg å bli en fantastisk spiller for Valencia.

Den første sesongen med Champions League endte som kjent med finale i Paris, etter en cup der Valencia for alvor erobret fotballeuropa med sin fine fotball og ambisjon. Finalen endte desverre med 3-0 til Real Madrid.

Flere spillere ble svært ettertraktet blant andre lag etter suksessen i Champions League. Ut gikk Claudio Lopez, Gerard og Farinós, inn kom Diego Alonso, John Carew og ikke minst Ruben Baraja, Roberto Ayala og Fabio Aurelio.

På ny gjorde laget det fantastisk i Champions League. Høytflyvende Arsenal og Leeds ble sendt ut i henholdsvis kvartfinale og semifinale. I finalen ventet Bayern München i Milano. Etter at Mendieta hadde sendt Valencia i ledelsen på straffe, og Cañizares hadde reddet en tilsvarende fra Mehmet Scholl, utlignet Stefan Effenberg, også på straffe. Kampen, med tilleggstid ebbet ut. Det ble straffekonkurranse. Bildet av en gråtende Cañizares er brent fast på netthinnen min etter å ha sett det fantastiske videoresumeet Pirates of the Mediterranean. Valencias siste straffespark ble reddet av Oliver Kahn, og det ble tyskerne som kunne nyte seieren.

Tapet ga en mental knekk for spillerne som heller ikke maktet å komme høyere enn femteplass på tabellen, noe som betydde at det ikke ble Champions League sesongen 01-02. Før nevnte sesong fant det nok en gang sted et skifte i presidentembetet, og Cortes ble erstattet av Jaime Ortí. Til tross for de fantastiske resultatene, ble Héctor Cúper aldri helt godtatt av fansen i Valencia, og før nevnte sesong ble han erstattet av den da totalt ukjente, tidligere Tenerife-treneren, Rafael Benitez (bildet). Ut gikk spillere som Mendieta, Deschamps, Milla, Zahovic og Gerardo, og inn kom Marchena, Mista, Curro Torres, Rufete, De los Santos og Salva.

Etter en lovende rekke med treningskamper ble Valencia tippet som en av tittel utfordrerne denne sesongen. Og Valencia startet bra og hang med i teten hele veien, blant annet etter sterke seiere not Espanyol og Barcelona. Likevel var ingenting avgjort før siste kamp på La Rosaleda. Det var en selvsikker spillergruppe som gikk til kamp, fast bestemt på å skape historie. Et tidlig mål av Ayala og ytterligere et av Fabio Aurelio like før pause, gjorde at man ble sikre på at Valencia igjen skulle vinne ligaen, 31 år etter. Malagas stadion var fylt av følelser, fansen i et evig favntak med sine idoler, gjenklang av jubelrop og sang over hele Anadalúcia, hvitsvarte og valencianske flagg som kysset den andalusiske himmelen.

Dette var en idyll som gjentok seg i Valencia der hundretusenvis av fans samle og glede seg som de aldri har gjort. Store folkemengder hadde også møtt opp på flyplassen for å ta imot heltene.

Etter disse fantastiske jubelscenene kom sesongen 2002/2003, som ble innledet bra og halvveis ga ledelse i Primera. Man stilte her med samme lag som året før, med unntak av innleide Reveillere.. På vårsesongen gikk det derimot trått og man endte på en skuffende sjetteplass. Dermed ble det UEFAcup året etter.

El doblete

Ligaen i 2003/2004 var fantastisk. Man endte på 77 poeng med flest seiere (23), flest scorede mål (71) og færrest innslupne mål (27). Igjen kunne de mange tusen valencianistas gå ut i gatene for å hylle sine mestre. Men denne sesongen skulle by på mer, for i UEFA-cupen gikk også ting bra. Man slo ut lag som AIK, Genclerbirligi, Besiktas og Maccabi Haifa. Det første klimakset kom i semifinalen der de gule naboene Villarreal sto på motsatt banehalvdel. El Euroderbi endte med to målfattige kamper der en straffe fra Mista avgjorde til Valencias fordel i andre kamp hjemme på Mestalla.

I finalen ventet Marseille, og i en kamp der Valencia var overlegne, sørget Vicente og Mista for at Valencia for første gang i sin historie kunne feire en doblete. Igjen var Valencia mestere i europa, for første gang siden den mytiske seieren i 1980.

Året 2004 ble det mest suksessrike noen gang for Valencia, ettersom man også tok hjem den europeiske supercupen og ble kåret til verdens beste lag.

Så kom lampeskjermene til Benitez, og uenigheten innad førte etter hvert til at Liverpools interesse i treneren ble realisert. Igjen ble Claudio Ranieri hentet inn, men denne perioden ble mer preget av katastrofe enn av suksess. Dyre italienere som ikke lyktes ble kjøpt inn og resultatene uteble. Det som måtte komme, kom, og Antonio Lopez tok over treneransvaret. Han lyktes heller ikke og hans periode som trener ble begrenset til måneder.

I dag

Den nå sittende president Juan Solér bestemte seg for å følge samme suksessoppskrift som man brukte på Benitez og valgte å hente en noenlunde lik trenertype i Quique Sanchez Flores. Man hentet også inn spillere som Miguel, Villa, Edu, Regueiro og senere Del Horno, Morientes og Joaquin, mens gamle helter som Aimar, Rufete og Mista har blitt solgt. Valencia har også i større grad en noen gang lyktes med å få opp spillere fra canteraen som er i ypperste klasse som Albiol, Silva og Gavilán, Stallen man har nå, regnes som den beste noen gang, og som den beste i Spania. Sesongen 2006/2007 har desverre vært plaget av skader, men man henger fortsatt med både i liga og Champions League.

Siste del tar oss inn mot den era vi idag lever i. En era da Valencia er et av Europas og verdens fremste klubblag med flotte meritter de siste 7-8 årene.

Leave a Reply