Españeta – Valencias sjel

Valencia er en klubb med en rik historie. Navnene og personlighetene som har vært innom klubben er mange; fra trenere som Alfredo di Stefano og Claudio Ranieri til spillere som “klovnen” Pablo Aimar og “gudfaren” Amadeo Carboni, sistnevnte kjent for å ha hatt med seg pistol i garderoben på treningsbanen Paterna.

Likevel er det en personlighet som er Valencia mer en noen annen. Han er en del av klubbens sjel og historie. Jeg får fortsatt frysninger på ryggen når jeg hører (og skriver) navnet Españeta. Når jeg setter meg ned og skriver dette, vet jeg enda ikke helt hvorfor denne mannen betyr så mye for Valencia at han gir meg, en uvitende Valenciafan fra Norge, frysninger. Forhåpentligvis vil både jeg og dere som leser dette lære å kjenne Mr. Valencia.

Har du et spørsmål om Valencia? Trenger du å vite en dato? Vil du høre gode historier? Spør den gamle karen som stoppes på fortauet av folk som vil ha autograf, den gamle mannen som mottar applaus fra Mestalla, han som kong Juan Carlos av Spania hilser på som en gammel venn.

Bernardo España var i sin tid ving i klubben Huracán de Ruzafa, et bydelslag i Valencia. Bernardo var en klassisk nummer 7 som driblet, slo tuneller og gode pasninger. Og han scoret mål. Fantastiske mål. Drømmen? Å en dag kunne ikle seg det stolte hvite og svarte draktsettet til Valencia Club de Futbol. Fra fødselen 1. Mai 1938 var han en Che. Drømmen skulle aldri bli virkelighet, i alle fall ikke på den måten han hadde tenkt seg. 16 år gammel er han ute og kjører motorsykkel med sin bror, en tur som endte på verst tenkelige måte, med en alvorlig ulykke. Ulykken brakte med seg en avrevet akillessene og en knust drøm.

“Legene fortalte foreldrene mine at jeg var heldig som i det hele tatt kunne gå og ikke endte opp i en rullestol” sier han selv. “Fra det øyeblikket ble jeg redd og sluttet å spille fotball. Men jeg har alltid hatt en spesiell evne med ballen og når jeg hadde den, vant aldri noen over meg. Ballkontroll er enkelt for meg, for jeg har forsøkt mye i dette livet. Jeg kan trikse 500 ganger uten at ballen rører bakken. Først med høyre, og så når jeg blir sliten, med venstre. Og for å oppholde meg leser jeg Marca eller røyker en Montecristo”, legger han til smilende.

Denne karismatiske skikkelsen la altså fotballskoene på hylla, men samtidig som han valgt å forlate den veien, fant han en ny; å se etter andres sko. Dermed fødtes den mytiske skikkelsen Españeta som har vært i Valencia lenger enn noen annen. “Mange trenere, spillere og andre kommer og går i Valencia, men Españeta består” er en vanlig betraktning i Valencia. Den person finnes ikke i Valencia som ikke vet hvem Valencias “utillero” eller utstyrsmann er. Man forstår ikke Españeta uten Valencia, og man forstår neimen ikke Valencia heller uten Españeta.

Mer enn 50 år har dette levende Valenciaikonet trålet gangene på Mestalla og på Paterna. Kempes, Mendieta, David Villa og Juan Mata. Han kjenner dem alle. I klubbens 92 år gamle historie har Españeta vært der i 55. “Sannheten er at jeg hadde gitt livet for å være fotballspiller, men jeg har vært, og er, veldig fornøyd med jobben min”. Etter 5 eller 6 år som ballgutt for Mestalla, kom Españeta til Valencia, der han jobbet under Ricardo de la Virgen. “Jeg jobber fra soloppgang til solnedgang, og på røddager”, fleiper han mens han gliser stort. Han forteller også at han noen ganger har jobbet til 4 om morgenen for så å dra på jobb igjen dagen etter.

Noen ganger sov han rett og slett på massasjebenkene. Españeta har vokst med Valencia. “Først kom jeg gående til jobb, deretter skaffet jeg meg en sykkel, og nå har jeg en bil. Jeg har hevet lave lønninger, fordi utstyrsmenn er de siste i rekken. De unge vil ikke være utstyrsmann. Det er et veldig slavelikt arbeid, men det er det at Valencia er for meg….”, han slår seg på hjertet med hånden og lar være å fullføre setningen.

Fra verandaen sin kan han se sitt andre hjem, Mestalla. Hjemme har han en fantastisk samling med avisutklipp og bilder og i hukommelsen en utømmelig kilde med anekdoter og minner. Han har selvfølgelig flust med artige historier å komme med og en av dem inkluderer en annen Valencialegende, nemlig “El matador”, Mario Kempes. Españeta har for moro skyld alltid lært seg å kopiere spillernes underskrifter, med deres tillatelse selvfølgelig.

En gang dro de to sammen til en bank. Kempes som Españeta omtaler som sin bror, ventet ved døren, mens Españeta gikk inn for å heve en sjekk på 100.000 pesetas fra kontoen til Kempes, underskrevet av Españeta. “Når jeg kom ut med pengene, tok han seg til hodet og ropte til meg at jeg var en tulling. Så ga han meg halvparten av pengene. Mario var mer enn en bror for meg.” Med Kempes hadde han også en fast utfordring hver kamp. Etter oppvarmingen sto Kempes ved målet og sendte en høy ball mot høyrekanten. Fansen ropte på at Españeta skulle “fange” den med ett touch. “Jeg greide det alltid”, gliser han fornøyd. Under trener Alfredo Di Stefano fikk faktisk Españeta nedlagt forbud mot å trikse med ballen foran spillere; “Vi må ikke få de deprimerte”. Han kan også fortelle at han for sydde på klubbemblemet på de gamle draktene for hånd og at han foran hver trening hentet en kopp kaffe til Romario som drakk den for å kvikke seg opp fordi han hatet å trene.

En annen morsom ting er hans hund som er oppkalt etter den tidligere forsvarskjempen Jocelyn Angloma. “Det er et lite dyr som jeg og min kone hentet inn for noen år siden. Stakkar, den hadde hatt det tøft og vi gav ham navnet med spillerens tillatelse, fordi også han så at de hadde akkurat samme ansikt. De er helt like. Han tok faktisk med seg et bilde av hunden som minne.”

Det er også blitt utgitt en bok om Españetas historie; “Memorias secretas de Valencia CF” – Hemmelige minner fra Valencia CF. Selv om han er i pensjonsalderen, fortsetter han i samme tempo som alltid og han sier han fortsatt har sterk motivasjon for å fortsette. Valencia har i mange år måtte jobbe for å omgå spanske pensjonslover for å la ham være i klubben. Historien om Españeta er unik; “Jeg er den eneste materialforvalteren med egen bok” gliser han. Rimelig sikkert er han også den eneste materialforvalteren med en egen Peña (supporterklubb).

Jeg er ikke lenger i tvil om hvorfor denne personligheten betyr så mye for Valencia og hvorfor navnet gir meg frysninger. Denne mannen som i over 50 år, over halvparten av klubbens historie, har levd og åndet for klubben i våre hjerter, er på mange måter Valencia CF. Jeg håper alle som leser dette får den samme følelsen jeg har nå; en følelse av å kjenne klubben på en helt annen måte, for det er sant det jeg skrev tidligere i artikkelen; man kjenner ikke Valencia uten å vite om Bernardo “Españeta” España.

Eksemplet på akkurat dette kunne man se så sent som i Valencias tradisjonelle presentasjonskamp i år ,der spillerne vises frem foran den nye sesongen. En og en blir spillere og trenere presentert og bejublet i god spansk tradisjon. Jubelen er høyest for favorittene, for tiden de lokale, som Albelda, Pablo og Guaita. Men ingen av de, ikke en gang lagets største stjerne, Soldado når opp når  Españeta trer frem. Sjelden hører man et Mestalla så stemningsfullt, så fullt av kjærlighet som når klubbens mest trofaste tjener mottar sin hyllest. Det er kanskje nettopp da Españeta, legenden, klubbikonet, forstår at det ikke bare er han som elsker Valencia, men at Valencia også elsker Españeta.

Slik beskrives Españeta av noen andre personligheter fra Valenciahistorien:

“Han er en ekstraordinær type, et stykke brød, det gode” – Alfredo Di Stefano

“En spesialist på mennesker” – Jorge Valdano

“Garderobens sjel” – Amadeo Carboni

Av: Hans Kristian Lange

Kilder: AS, Marca, Las Provincias, Valenciacf.es

Leave a Reply