Da Valencia fant – og mistet – tidenes beste

Prolog

Opprinnelig skrevet av Hans Kristian Lange

Året er 1956. Det er etterkrigstid i Europa, mens fotballen fortsatt er i sine unge år. Spania er styrt av Franco og det er dårlige kår for folk flest. På denne tiden var det ikke vanlig med store overganger, og de fleste spillerne kom fra nærområdet. Den spanske ligaen startet i Februar 1929, mens Valencia ikke var med fra starten etter at Racing Santander tok den eneste ledige plassen (de øvrige 9 gikk til finaledeltakere i Copa del Rey som allerede eksisterte).

Det uutforskede fotballriket og “o rei de futebol”

Han myser mot propellerbladene til tomotorsflyet fra vinduet, mens roen omgir ham. Mer enn 10.000 kilometer unna kunne han fortsatt føle hvordan satiriske aviskommentarer, meninger og opphetede debatter hoppet mot ham som for å fange flyet som flyktet fra dem i et forsøk på å stilne de. Valencias sportsdirektør og tidligere storspiller Cubells reiste til Amerika for å unnslippe den uvante situasjonen hjemme, den opphetede atmosfæren som han hadde etterlatt mens den fortsatt utviklet seg. Klubben som over de siste 20 årene hadde blitt vant til triumfer, og å tape heroisk, hadde nå opplevd sin svakeste ligaplassering i sin historie. Et uventet sjokk som gjorde slutt på en fred som virket å være uendelig og uten vanskeligheter.

Mangelen på målteft og en beviselig mediokritet i de offensive oppgavene preget et lag som virket å slutte å gjøre noe riktig så raskt man krysset midtbanen. Mens han stirret over luken på metallmonsteret som forflyttet ham fra en verden til en annen, tegnet han seg et bilde av spilleren han måtte finne. Han kan alt om svakhetene til laget, hva som haster og ikke minst forventningene til dette eventyret i et univers som fortsatt var uutforsket. Han kunne ikke vise frem hva som helst og skuffe byen. Kofferten hans var i tillegg til dyktighet og kunnskap, fylt med en rikelig sum penger til å sørge for den transformasjonen som spillerstallen trengte.

«Cubells til Paraguay i morgen», for å ikke finne noe. «Cubells i Argentina», for å besøke jordbaner og gjemme seg bort på sementtribuner uten muligheter til å finne det etterlengtede talentet. Brasil, varmt og skjult, var det siste stoppet på en tur som allerede hadde en stram lukt av fiasko. Et land som var full av galskap og kjærlighet til lærkula, men fortsatt langt fra de sportslige triumfene som senere skulle gjøre det til fotballstjernenes vugge. I Rio sa gikk det et ekko av stemmer som sang at Heleno de Freitas hadde vært kongen av carioca-fotballen. Han kjente mer enn nok til den karakteren. Mens de fortalte ham om eskapadene til Botafogo-spissen, driftet tankene 13 år tilbake til Salustiano, og hvordan han ble etter press fra tribunene ble ofret for å la Gorostiza skinne et siste øyeblikk før lyset slo seg av for alltid.

Kort vekst, olivenbrun hud og en fremtredende bart gjorde at Cubells selv moret seg med tanken om at han lett kunne gått som en hvilken som helst servitør på en café i Sao Paulo. Kanskje på grunn av denne nesten naturlige kamuflasjen kom han lettere til i denne fotballen. «’Zagalo e Rubens sao muito bons, mas com Heleno, nenhum” (Zagalo og Rubens er veldig gode, men som Heleno, ingen». ‘O rolo compressor’ (dampveivalsen) til Flamengo og ‘os fabulosos’ (De fabelaktige) til Vasco da Gama var to av de mest attraktive offensive kvintettene i disse årene etter Helenos fall. Men verden virket å ha øynene et annet sted, på et lite og fattig nabolag i milionbyen. Det var der en liten og spinkel guttunge  hadde vekt oppmerksomhet. Et lyn av en gutt som trente uten sko og som ikke etterlot tvil hos noen av de andre om at han kunne lure de trill rundt. Når han ville.

I tider der man ikke så lengre en bakhagen etter nye spillere, hadde Valencia sendt sin sportsdirektør for å granske en fotball som aldri hadde vært utforsket. Vi ser for oss Cubells klemt mellom lokale i en falleferdig landsbystadion mens han hørte de klagende hviskene om «Marcanazo», mens han observerte denne arten av maur, kledd i bare hvitt som driblet seg gjennom universet som man man danser til tonene av en av Mozart’s symfonier. For Cubells manglet det bare én ting og studieturen manglet bare den eneste mulige overskriften: «Jeg har funnet den beste spilleren gjennom historien. Stopp.» Men han turte ikke.

“Jeg har kommet tilbake forelsket i en annen spiller. Pelé. Han er 16 år. Jeg kunne fått ham for fire feite hunder.” Han ga det fra seg som et eneste langt stønn etter sin hjemkomst. Denne besettelsen ville aldri forlate ham, den eneste trøsten han fant i livet var å invitere Santos til vennskapskamper, og forfølge ham for å få ham med i sommerturneringer, bare for å kunne se ham blant valencianske trøyer. Cubells var den eneste på den nordlige halvkule som visste hvem Pelé var, helt frem til han to år senere landet i Gøteborg for å vinne VM-finalen i et mesterskap som satte Brasil på fotballkartet for all fremtid.

Da han forlot stadionet, fortsatt med dårlig samvittighet for å spørre om prisen på dette talentet, måtte han presse sin overbevisning til det ytterste. Dager før, i Rio de Janeiro, hadde «de fabelaktige» tross et hav av tvil overbevist ham om at deres midtbanemann var den rette. Vavá, Livinho, Sabará, Pinga og Walter var et uovertruffent angrep som hadde denne ynkelige  Marciano (bildet), som likevel ble en demon med lærkula mellom bena, som sitt livsgrunnlag. «Jeg hadde hentet Pelé om stemningen i Valencia hadde vært annerledes. Og i tillegg som en back-up spiller, ikke som en viktig brikke. Men med raseriet som publikumet hadde latt strømme over meg om jeg hadde presentert en 16-åring som hette Pelé hadde de kastet meg og den unge fargede på sjøen for å sende oss svømmende tilbake til Brasil.»

Vel tilbake i flysetet så han tordnet de hadde etterlatt seg stige i det fjerne, selv om han fortsatt hadde et fjernt håp om at han tok feil. Cubells satte kursen mot Valencia, mens han rømte fra en anger han aldri ville kunne overvinne. Den opphetede stemningen hjemme ventet beroliget etter hans siste telegram: «Walter Marciano. Vasco da Gama. Brasils beste spiller.» Den samme stemningen som hadde tvunget ham til å sette igjen i Brasil unggutten som kunne ha endret klubbens historie for alltid.

Når bilen ankom Valencia sentrum gikk de ut, fortsatt med den distinkte lukten av Copacabana, for å bli hyllet av de fremmøtte. I en rønne av et presentasjonsrom tok president Luis Casanova ordet for å takke Cubells for sin innsats for å ha hentet datidens beste Brasilianske spiller til Valencia. Sportsdirektøren svarte kun med et stivt nikk, vel vitende om at det ikke var sannheten. Han ble aldri fornøyd med sin beslutning. Han visste at den utvalgte burde vært den andre. Men omstendighetene som hadde sendt ham halvveis rundt kloden hadde gjort det umulig å vise seg i Turia’s hovedstad med en skrinn guttunge med samme navn som et av medlemmene i den populære komikerduoen Pelé og Melé.

“Det hadde vært å ta en enorm risiko å flytte en så ung brasilianer til Valencia med den utålmodigheten som fantes. I tillegg lette klubben etter noen med mer personlighet, mer berømmelse og mindre risiko”. Det var slik Cubells rettferdiggjorde sin beslutning etter å ha sett mauren slå Kalle Svensson og omfavne historien med tårer i øynene. «Cucala» ble aldri den samme. Like etter forlot han klubben for godt, sikker på at han aldri kom til å tilgi seg selv den beslutningen, undrende på hva som hadde skjedd dersom han hadde hatt motet han viste da han scorte på straffer med ryggen til, til å ta over klubb som lå øde etter borgerkrigen og å legge opp for å gjenopplive et lag uten rytme til å bli det beste Valencia CF gjennom tidene.

Hypnotisert av propellerbladene til det samme tomotorsflyet, var ikke Cubells enda klar over at han hadde en historieboks blanke side foran seg og en fyllepenn fylt med blekk i sin høyre hånd for å kunne skrive en fremtid som han enda bare drømte om, en fremtid som inneholdt de magiske øyeblikkene som Pelé fremviste på Mestalla i det første Trofeo Naranja, dagen da den knuste drømmen til en beseiret “Cucala” ble virkelighet…i alle fall nesten.

Epilog

Eduardo “Cucala” Cubells var spiller i Valencia på 1920-tallet hvor han fikk med seg 5 mesterskap i Regional-serien. Han ble også Valencias aller første landslagsspiller. Senere tok han over som trener og tok Valencia til sitt andre seriegull. I tiden etter var han sportsdirektør nesten på livstid, frem til han forlot klubben. Like etterpå forlot også klubbens president, og Cubells venn Luis Casanova klubben. Han var Valencias mest suksessrike president og Mestalla bar hans navn fra 1969 til 1994.

Mi más sincero agradecimiento a @Desmemoriats por  compartir la historia en su blog http://desmemoriats.blogspot.no/ y permitir que yo la traducía a Noruego

Leave a Reply